mandag 31. august 2015

Deep talk: kviser


Lets talk kviser. Da mener jeg ikke den ene kvisen som popper opp på haka når du fyller 14, jeg snakker om en en million, hele annsiktet ditt er dekket og det holder på å eksplodere. En million små røde blodigler som etter en uke blir gule og det er helt umulig og ikke ta på. 

det er iallefall hvordan det kan føles.

Det ligger til familien. Pappa hadde det, og så fikk jeg det. 

Det var vel rundt åttende klasse, jeg hadde også startet å få de røde prikkene i ansiktet, som alle andre. Kanskje jeg hadde noen fler en de andre? uansett følte jeg ikke at jeg skilte meg ut på noen måte. 
Det var rett etter sommerferien i niende da det virkelig brøt ut. En etter en, så kom det plutselig to på en gang, tre...fire, og der gikk jeg ut av tellingen. Hele ansiktet mitt var fullt av røde prikker. Jeg satt inne på en søndags kveld å så på sminkevideoer, hvordan dekke det. Gikk på vita og latet som jeg hadde peiling, kjøpte en knæsj oransj foundation. Jeg kan fortsatt huske en jente komme opp til meg og si "du vet man kan se foundationskille ditt?". Siden det begynte jeg å ha foundation hele veien ned halsen. Mamma vasket alle toppene mine etter hvert bruk. Kragen var alltid oransj. Jeg gikk jo bare i niende klasse, hvordan skulle jeg ha greie på et helt perfekt dekket annsikt med sminke?
Så fikk jeg regulering. Gjorde jo ikke hele nerdelooken bedre. Kvisetryne og reggis. Kan vel le av det nå, men da var det tilfellet. 
Startet vell å få litt bedre greie på sminke i 10.ende klasse. Dro på mac og fikk testet fargen, samt ble opplært hvordan man faktisk tok på foundation. Mamma slapp unna litt klesvask etter det. 
Når man ser på noen med så mange kviser faller kanskje tankene inn på  "de må spise utrolig usunt" men når faktum er at man spiser sunt som bare det. 

Hvordan det føles spør du? jo, når man er sminket er det vel helt ok, man kan liksom late som om de ikke er der, men med en gang du skal ta på annsiktet ditt er drømmeland over. Man kan ikke ta på annsiktet sitt, delvis fordi man har sminke på, men også fordi det gjør utrolig vondt. Når man ser noen med så mange kviser tenker man ikke så mye over det, men ansiktet gjør vondt. Skal man lene hodet på armen i timen, ta håret bort fra annsiktet, alt må være gjennomtenkt. Hvis ikke treffer man en kvise og da er den irritert. Den svir resten av dagen, kanskje til og med en eller to dager senere, komme ann på hvordan du traff. 
Så er det alle sosiale eventer, læir, overnattinger hvor du må fjærne sminken før du legger deg. Det er ikke noe gøy. Spesielt ikke hvis du sover på rom med noen du ikke kjenner så alt for godt. Selv om det kanskje ikke er realiteten føles det ut som om alt de rundt deg gjør er å stirre på annsiktet ditt. 
"da hadde du sikkert ikke noe selvtillitt da" kanskje selvtillitten ikke var på topp, men lærte meg det at sminke er bare noe som skal fremmheve din naturlige skjønnhet, ikke dekke den, og når jeg faktisk fikk tvunget det inn i hjernen min ble hverdagen litt lettere å takle. Jeg tenkte ikke stort over det lenger.
Men da jeg startet i første klasse gjorde annsiktet litt for vondt og jeg fant ut at jeg burde gjøre noe med det, for nå var jeg rimelig lei. Jeg dro til fastlegen, han skrev ut en kur og en krem. Tok meg hele sommerferien+ holde meg ute av sola (dette var i fjor aka norges beste sommer)for å finne ut av at det ikke funket. Kuren var for svak. Jeg ble sendt til hudlegen, fikk en kur til. No results. Jeg må si at jeg var en liten smule lei, men fortsatt litt desperat så jeg startet på det stærkeste Norge har å tilby. Det ble enda en sommer uten sol, og nå er jeg her. er litt rød her og der på kinnene, utenom det er alt borte. Er merkelig hvordan jeg ikke lenger trenger å ha tre lag foundation for å ha ett ok annsikt. Har fortsatt ikke lagt fra meg den hudfargede flasken enda, har liksom blitt en vane. Vet at jeg kanskje burde legge den bort etter fire år med missbruk (haha) og nyte the new me, men er bare litt rart... haha 

Vet ikke helt hva hensikten med dette innlegget er, fant bare masse gamle bilder av meg fullt utstyrt med acne, så tenkte å meddele min "historie". Hvis noen sitter der som meg så må jeg si en ting: gjør det vondt, gå til legen, men er det bare fordi du føler at det ser jævlig ut må du heller gå litt dypt inn i deg selv. Se deg en gang til i speilet og se at det er mer en bare kviser der. For det å gå på sånne kurer tærer masse på kroppen. 

Hvis noen vil ha ett innlegg på produkter jeg har brukt, som jeg føler at faktisk fungerte så er det bare å kommentere :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar